Det var mange av oss som hadde store forventninger til damelaget i EM, kanskje større forventninger enn vi har hatt noen gang. Denne sesongen kunne man i alle fall ikke skylde på forbredelsene, i alle fall hvis man tenker på trening på nasjonalt nivå. Målsetningen var klinkende klar og kaptein Tormod Røren sa i forkant at en plassering blant de seks beste var realistisk og at det nå var på tide med norsk deltakelse i VM.
Norge stilte med tre i utgangspunket sterke par. Ann Karin Fuglestad og Marianne Harding har internasjonal erfaring så det holder og de har spilt jevnt godt sammen de siste årene. Siv Thoresen vet vi alle har nivået inne og sammen med Sølvi Remen burde de ha kapasitet til å levere varer. Noen har vært litt skeptiske til den "nye" paret, Ida Wennevold og Gunn Helness, men ser en resultater fra jul og fram til juni under ett, har de prestert svært godt med mange gode resultater.
Marianne Harding og Ann Karin Fuglestad, Farsund Norge
___________________________________________________________________________________________
Jeg har hatt en lang og hyggelig samtale med Ann Karin etter mesterskapet. Hun tok noen dager i Italia sammen med familien etter mesterskapet og når hun hadde fått resultatet litt på avstand, lurte jeg rett og slett på "Hvordan føler du deg nå?"
"Det er det lett å svare på, Snorre", svarte hun kjapt. "Jeg er skuffet over min egen innsats, jeg er skuffet over hva jeg og Marianne sammen presterte som par, jeg er skuffet over lagets prestasjoner totalt og jeg er skuffet over plasseringen."
Det var da voldsomt, Ann Karin. Er du ikke streng med deg selv nå?
"I bridge er det en eneste målepinne på om en presterer. Det er resultater, i alle fall når turneringer spilles over så mange spill som EM. Vi var rett og slett ikke gode nok denne gangen. I alt for mange kritiske posisjoner gjorde vi feil og da forsvinner selvtilliten. Du vet selv hvor tungt det er å spille kort når en begynner å tvile på om en er god nok for dette nivået. Det som har vært min og Marianne sin sterkeste side, samhandlingen og det å lese hverandre, fikk stadige skudd for baugen når vi ikke var på bølgelengde. I et tidlig spill doblet Marianne opplysende først og meldte kløver etterpå. Jeg trodde hun cubidda med min farge som trumf, mens hun bare meldte kortene sine naturlig. Vi kom i en sinnsykt 6hj som gikk fire beit. Det er ikke nødvendigvis noe krise å ha et katastrofespill. Det får alle par, men usikkerheten bredde seg tidlig."
Dere fikk en tung start med 0-20 mot Italia i runde 2. Var toget gått allerede da?"
"Nei, det vil jeg slettes ikke si. Egentlig reiste vi oss bra etter skrekkresultatet og i denne fasen av turneringa synes jeg spesielt Ida og Gunn spilte tett og godt. De falt kanskje litt av i midtfasen, men i sum synes jeg det paret absolutt leverte: Som lag var vi rett og slett for dårlige denne gangen og vi tapte stort mot alle de presuptivt beste lagene, England, Italia, Frankrike og Polen. Det er lenge side jeg har tatt meg selv i å si at : De andre var rett og slett bedre enn oss."
Ann Karin vil selvsagt ikke si noe negativt om de andre parene på laget, men på den annen side sier hun at vi må være ærlige mot oss selv. Siv og Sølvi spilte mange gode kamper, men i sum var det omtrent som de andre parene, ikke godt nok.
_________________________________________________________________________________________________
Jeg var imponert over det Italia presterte i kampen mot dere. Nå fikk jeg ikke sett så mye på de andre damekampene, men har det skjedd noe med nivået?
Ja, så absolutt. Nivået i dameklassen i år var merkbart høyere enn noen gang. Jeg og Marianne har spilt internasjonalt i over ti år nå og det har vært en jevn stigning. Skal Norge hevde seg i EM, må ferdighetene våre rett og slett opp et hakk. Da tenker jeg både på oss som enkeltspillere og parene sammen.
Hvordan skal vi klare det da?
"Det er bare en medisin. Spille mye og mot bedre motstand. For oss er matchingen mot spillerne i troppen i åpen klasse verdifullt, men vi må nok også som lag ut i den store verden for å måle krefter. Den enkelte av oss må bli mer dedikert."
Gikk resultatene ut over stemningen i laget?
"Nei, det vil jeg ikke si. Selvsagt er det tungt å spille når ting ikke fungerer, men vi holdt sammen. Tormod og Øyvind gjorde en utmerket jobb, så vi har ingenting å skylde på utenom oss selv. Hadde det vært et av parene som utmerket seg i den ene eller den andre retningen, hadde kanskje det vært verre. Ingen av parene presterte opp mot det vi vet vi er gode for, så da må vi være voknse nok til å innrømme at denne gangen holdt det ikke.
Jeg nekter å tro at dere taper så stort i flere kamper hvis gliden hadde vært helt optimal. Kan du gi meg et spill der du bygger litt selvtillit og sier at Norge ikke akkurat satt i medvind?
"Jeg liker ikke å skylde på andre enn meg selv, men allerede i spill 1 i kampen mot Italia fikk jeg en uggen følelse. Marianne og jeg spiller aggressivt, men i denne turneringa var det flere (mange) spill der vi rett og slett skulle holdt oss roligere. I aller første spill mot Italia (under) åpnet jeg tynt i tredje hånd med 1sp. Vest doblet opplysende og gjenmeldte NT etterpå. Øst løfta ut og Marianne i nord spilte selvsagt ut spar. Vest kom inn på damen og spilte fint når hun tok EK i ruter før hun gikk på hjerteren. (bedre enn EK i hjerter fordi det er en ruter mer tilsammen). Nå endte det med hele tolv stikk. Hvis jeg passer, vil vest åpne med 1hj og øst melder 1NT og vest løfter til 3NT. En liten spar og vi tar de fem første stikkene. Ikke som noen unnskyldning, men det var flere lignende spill.
Dette resultatet går vel ikke ut over lysten til å satse videre?
Neida, langt i fra. Vi har ikke mista motet, fordi vi vet at nivået vårt er jevnere og høyere. Det har vært noen forhold utenom selve bridgen som ikke har vært helt optimalt for oss, uten at det har mer enn en liten skyld. Vi bretter opp ermene og er klar for nye slag. Husk at for en skihopper er det viktig å klatre til topps å sette utfor så kjapt som mulig etter et fall. Sånn er det med oss også. Vi er om mulig enda mer lysten på å komme til VM.
