Noen vil kanskje si at det er defensivt å satse på 6.plasser, men det er viktig å ta et skritt i gangen. Norge har aldri klart å bli så høyt plassert i EM at vi får være med til VM (Venice Cup), så derfor vil jeg tror denne plasseringen lyser som et Fata Morgana for våre seks damer som i slutten av juni reiser til EM i Kroatia.

I ukene framover har jeg tenkt å la dere bli kjent med noen av spillerne som skal spille for Norge der nede. Jeg innleder med å spørre dem om livet utenfor bridgen, men kommer selvsagt kjapt inn på ting som har med 52 kort å gjøre. Først ute en Marianne Harding.




              Ann Karin Fuglestad og Marianne Harding har vært ankerparet vårt i over ti år.

Hei Marianne

Gratulerer med plass på landslaget, selv om det neppe var noen bombe. Jeg husker i den forbindelse hva Magnus Charlsen sa etter å ha spilte med bind for øynene og slått tjue studenter samtidig i sjakk. "Det hadde vært en større sensasjon om en av dem hadde klart remis". Dere har alle et liv utenom å være bridgespillere. Del litt med oss om hva frk. Harding gjør når hun ikke spiller kort.

Marianne:

'Den lille familien vår bor i det blå huset på bryggekanten på Lista, i Farsund kommune. Samboer Trygve spiller bridge og golf, og vi gjør vårt beste for å dytte interessene våre over på Mathea (2). Foreløpig er det dødt løp mellom å trille golfballer og spille kort – helst med mammas visa-kort.




                                                et ungdomsbilde av Trygve og Marianne (2009)

Jeg har et hovedfag i molekylærbiologi fra universitetet i Bergen. I det daglige får jeg mest bruk for den utdannelsen når jeg spiller Quizkamper mot Odin.

Før i verden drev jeg mye med musikk, og spilte blant annet trompet i et korps i elitedivisjonen. Nå som bridgen er blitt jobb har jeg så smått begynt å friske opp i gamle kunster – foreløpig med begrenset hell.

Mo i Rana er fremdeles ”hjemme”, selv om jeg har bodd snart halve livet sørpå. Inngangen til bridge var veldig fin når jeg som 12-åring begynte på bridgekurs sammen med min beste venninne. Båsmo BK og så Mo BK tok veldig fint i mot oss. Kurt og Svein-Gunnar er noen år eldre enn oss, og det var lenge steinhardt å kvalifisere seg til NM junior.

Hva slags tanker gjør du deg omkring opplegget rundt landslaget denne sesongen?

Marianne

Slike samlinger der man kan lære av hverandre har vært et savn. Endelig skjer det en seriøs og målrettet satsing. Jeg opplever at Tormod har lagt en helt ny standard for treningen. Om det gir resultater allerede i år er vanskelig å spå, men det er ikke tvil om at vi på sikt vil få en sterkere landslagstropp.

Vi har vært med på begge samlingene her på Sørlandet. Det har vært veldig nyttig! Spesielt i spillgjennomgangene med Boye, Nils, Terje og Odin har det kommet fram gode poeng og konstruktive diskusjoner. I tillegg har rammene rundt med hotell og mat vært førsteklasses. Det overrasker meg at ikke flere utenfor landslagstroppen har meldt seg på. Samlingene er åpne for alle, og jeg vil anbefale dem for alle turneringsspillere som ønsker å kjempe i toppen av turneringer.

Fortell litt om din internasjonale erfaring.

Marianne

Mitt første internasjonale mesterskap var nordisk for yngre junior i 1997. Siden har det gått slag i slag, først et par mesterskap som junior, og deretter på damelaget. Seieren i Nordisk i 2007 er det resultatet jeg er mest fornøyd med. Da gjorde vi blant annet dine forhåndstips til skamme ;-)

Så til mer bridgeting. Hvis du skal prøve å peke på dine sterke sider som bridgespiller, hva trekker du fram da? I samme avsnitt kan du gjerne si noe om hvor du tror du har ditt største forbedringspotensiale.

Jeg er god til å identifisere spillets kritiske punkt. Og så er jeg god til å legge spilte spill bak meg, enten de er gode eller dårlige. En skulle kanskje ikke tro det, men min verste side som bridgespiller er temperamentet. Hvis jeg blir sint eller irritert på motparten så resulterer det i de mest hårreisende egg. I tunge kamper bruker jeg mye krefter på å fokusere på meg selv og på neste spill, og her hadde jeg ideelt sett vært flinkere til å hjelpe makker slik at vi sammen kom over kneika.

Ditt makkerskap med Ann Karin har vart i mange år. Hvor lenge har dere spilt sammen? Hvis du skal trekke fram en side ved makkeren din som du liker spesielt godt, hva vil det bli?

Vi har spilt sammen siden 2003. Siden 2004 gang har vi representert Norge på damelaget i alle mesterskap. Ann Karin er ekstremt god i konkurransesituasjoner, og henter alltid fram sitt beste under press. I tillegg har hun full tillitt til makker, og at det gjør at vi samarbeider godt i vanskelige situasjoner ved bordet. 

Noen få linjer om system og konvensjoner dere spiller. Sterke sider ved systemet? Hvor aggressiv stil har dere? 

Marianne:

Vi spiller 5-korts major, i prinsippet 5-korts ruter, og 1 kløver kan være ned på 2 kort. 8-12 grand utenfor sonen, ekrens og svake 2. Overføringer både over 1 kløver i åpning og når motparten blander seg inn. Systemet vårt er svært aggressivt, med en destruktiv svak grand og friske sperremeldinger. Det matcher godt med at vi egentlig er to saklige jenter. Fordelen med systemet vårt er at motparten blir satt under maks press fra første melderunde. Ulempen er selvfølgelig at vi på en dårlig dag betaler ut astronomiske summer i doblede beiter. 

8-12 NT skaper ofte sving. Vi håper mer inn enn ut!

Kan du peke på faktorer du tror vil være avgjørende for å prestere i sommer. Å spille god bridge er selvsagt det viktigste, men hvordan kan dere som lag hjelpe hverandre?

Marianne:

Som sier er å spille god bridge det viktigste – i denne sammenhengen det eneste viktige. Så må hver enkelt stille seg dette spørsmålet, "Hvilke rammer gjør at alle henter fram sitt beste?"

Det viktigste mener jeg er å avklare forventninger for hvordan man skal være overfor makker og lagkamerater. Noen vil diskutere spill underveis, andre vil sammenligne uten avbrytelser. Noen trenger mat hele tiden, andre blir irritert på alt maset om føde. Noen må snakke ut om egne og makkers feil, andre vil helst glemme og gå videre i livet. Noen vil ha fred om kvelden, andre er desperat avhengige av å være sosiale når de er under press.

Så hvordan matcher vi disse behovene? Hva er det som gjør at Gunn og Ida får til det gode samspillet? Hvordan skal vi være overfor Siv og Sølvi for at de kan hente fram sitt giftigste? Og hvordan skal lagkamerater og støttespillere være for at Ann Karin og jeg går gjennom alle kampene med kun neste spill i fokus? Et langt mesterskap er en enorm mental påkjenning. Presset og konkurransen gjør at en får se både det beste og det verste av hverandre. Det er ikke alltid en er forberedt på det siste. Så her har vi en viktig jobb å gjøre fram til juni.

Det ble litt bråk om uttaket av Gunn og Ida. Jeg skjønner at det er vanskelig for dere å si mye om dette, men har du en kommentar?

Marianne:

For første gang på mange år har vi kamp om plassene på laget. Det opplever jeg som en voldsom opptur. Om det hadde vært vi som ble vraket må jeg være så ærlig å si at det hadde vært tungt å holde på den innstillingen... Derfor skjønner jeg inderlig godt både sinne, frustrasjon og oppgitthet fra de som ikke fikk være med.

Jeg har av prinsipp full tillit til at kapteinen tar ut det beste laget. Dette hadde gjeldt uansett hvilket lag han hadde tatt ut. Min erfaring er at et lag ikke nødvendigvis består av de seks beste enkeltspillerne, men de tre parene som greier å prestere best sammen. Hvem dette er blir opp til kapteinen å vurdere.

Når det gjelder Gunn og Ida så kan helt ferske parkombinasjoner slå begge veier. Boye og Espen hadde for eksempel kun spilt noen få måneder sammen da de gruste all motstand i EM i 2008.

Hva er ambisjonene for EM i Kroatia? Vær realistiske, pls :-)

I EM har ”alltid” Sverige og Danmark slått Norge. Selv om vi alltid internt i laget er enige om at vi ”egentlig” er bedre enn dem. Så hvorfor slår vi dem i korte turneringer, og de oss i lengre?

Jeg tror svaret ligger i hvordan vi presterer som lag. Alle våre pars toppnivå er helt i verdensklasse. Målet må være å bygge et lag som gjør at alle parene på slutten av turneringen er fornøyd med egen spilling. Om da resultatet blir 3. eller 8. plass får vi se til slutt.
  



        Dette blir det ikke mye tid til, men Kroatia er et svært vakkert land


Jeg sier takk for praten og ønsker damelandslaget, i denne sammenhengen Marianne spesielt, masse lykke til med EM. Bruk de to månedene som er igjen til å finpusse formen, men når mesterskapet starter håper jeg dere alle senker skuldrene og har det moro. Esser gir stikk også mot de beste og det handler ikke om å finne opp nytt krutt. Det holder å være god. Stabilitet er kanskje det aller viktigste.